De første brannsprøytene for håndkraft ble her i landet tatt i bruk på slutten av 1600-tallet.
I
Stavanger ser vi brannsprøyter for første gang omtalt i brannordningen
fra 1736. I post 9 i brannordningen heter det at brannfolkene innfinder
seg med 2 "håndsprøiteren" i de gater der den kan føres og brukes, dvs
der det var brønn eller sjø ikke langt fra brannstedet.
I 1841 hadde byen åtte brannsprøyter, og av disse eide Domkirken tre.
Stavanger hadde en jevn økning av bebyggelse og folketall. Branninspektør Feldthuus foreslo derfor å anskaffe to nye brannsprøyter. Omkostningene til disse skulle dekkes av byens vraker og målepenger (en avgift som bla bøndene betalte til kommunen når de kom til byen for å selge varer).
Formannskapet sluttet seg til forslaget, og på et møte 28. juni 1841 bevilget bystyret penger til innkjøp av to nye brannsprøyter.
De ble anskaffet i 1842 og kostet 530 spesidaler hver (ca 2120 kroner).
Ei brannsprøyte av denne typen hadde en vannleveranse på 240 potter vann i minuttet (ca 231 ltr).
For at sprøyta skulle virke tilfredsstillende, var den avhengig av at trekaret som står fast på selve sprøyta, hele tiden var fylt med vann. Dette arbeidet foregikk ved at folk stod i rekker fra vannkilden og langet brannspannene som var av seilduk eller lær. Det var siste mann i rekken som tømte vannet i trekaret. I bildegalleriet er det flere bilder.